Gudbrandsdølen hadde laurdag 27. september 1958 eit stort oppslag med denne tittelen:
Nær 50 års framgang på en gard i Skjåk forteller om utviklingen i jordbruket.
– Ola F. Gjeilo rasjonaliserte gardsdrifta med nye redskaper, og han tenkte også på kjøkkenestell og mjølking.
Tekst og foto: Sigs
Alle vet at det har vært stor framgang i jordbruket de siste 50 år, men hvordan utviklingen har artet seg på de enkelte garder, er ukjent for det fleste utenfor yrket. Ja, en kan til og med høre enkelte av de yngre leve i den villfarelsen at det første var med traktorene at mekanisering og framgang begynte i jordbruket. For å gi noen trekk fra utviklingen i denne tida, har vi besøkt Ola F. Gjeilo på Sygard Gjeilo i Skjåk. Når vi valgte ham, var det fordi han har vært gardbruker det meste av de siste 50 år, og fordi han er kjent som en dyktig jordbruker som fulgte godt med i utviklingen og var en foregangsmann, f.eks. når det gjaldt å rasjonalisere drifta.
Garden og folka
La oss første fortelle litt om garden og folka som har brukt den. Sygard Gjeilo ligger ved riksvegen i søre delen av bygda, og gardens ættebok viser at samme ætta har bodd her over 250 år. – Jordvegen er til dels flat, til dels med svak helling nedover mot Otta-elva, og ligger omkring 400 m.o.h. Nordafor liger Nordigard Gjeilo og Gjeilosgarden sønnarfor blir betegnet som Søpå. Olas far, Frans O. Gjeilo, som var vegoppsynsmann, kjøpte den sistnevnte garden, og da han var mykje borte, fikk Ola tidlig ta fatt på jordbruksarbeidet. Søpå ble overtatt av yngste broren da Ola giftet seg med Synne Gjeilo og de overtok Sygard etter hennes fosterfar. Synne er datter av Rolv Gjeilo og ble født på Vågåsar – de var 12 søsken. Hennes farbror Gregor som var barnløs, tok henne til Gjeilo, og der ble hun. Hun og Ola har dratt godt sammen, dette gode samarbeidet har gitt gode resultater, og Ola er den første til å gi Synne del av æren for det.
Forsøk og nydyrking
Ola og Synne overtok garden i1912 og brukte den til våren 1954, da eldste sønnen Gregor overtok. Og det var ikke små forandringer som hadde funnet sted i løpet av disse 42 åra, – det gjelder både bruksmåten, jordvida, redskaper, hus og seter.
Den tidligere eieren var nok flink jordbruker etter sin tid – og en flink dyreskjønner – men bruksmåten dengang var konservativ. Vekselbruk av ikke vanlig, det var korn og atter korn, poteter og brakkmark på de samme teigene med reiner imellom. Men da Ola tok fatt, ble de veksling mellom eng, åker og poteter med 5-6 års omløp. Han kom også snart i gang med forsøksfelt for forsøksstasjonen i Valdres. Forsøkene var planlagt av forsøksleder Håkon Foss, og gjaldt både poteter og gjødsling av eng. Det var ikke noen betaling for dette arbeidet, men Gjeilo og flere med ham har hatt god nytte av de erfaringer forsøkene ga.
Kunstgjødsel var lite brukt i den tida det var vesentlig tomasfosfat og senere superfossfat, inntil det ble mer og mer kvelstoffgjødsel. I dag holder Skjåk en god rekord når det gjelder bruk av kunstgjødsel. Gjeilo er for øvrig inne på at de nå brukes for lite fosforsyre. Her er skriujord og hard leire, og på baksida er det sikkert nok av kalk i jorda, sier han, men det burde brukes mer tomasforsfat.
Gjeilo tok snart fatt på grøfting og nydyrking, og har i den brukstid utvidet det dyrkede areal med om lag 50 mål, slik at det nå presenterer seg som en sammenhengende enhet på ca 130 dekar. All dyrkinga foregitt uten noe bidrag.
Først med radsåmaskin, høyvender, mjølkemaskin
Ett av de første mål Ola satte seg var å anskaffe mer moderne rekskaper. Der var bare en slåmaskin og høyrive og en såmaskin av de gamle «lomske». Dette navnet er forresten feilaktig, det var en skjåkvær som konstruerte den, forteller Gjeilo. Den var et yppelig redskap for sin tid, men var noe tungvint i bruk. Han ble den første som kjøpte radsåmaskin der i bygda, men da ble det ikke lenge før flere fulgte eksemplet. Plogene den tid var malmploger, støpt av Mesna Bruk, og plogås og styre var heimgjort. Etter hvert kom det nye ploger som gjorde arbeidet lettere og bedre, og Ola kjøpte blant annet en 14 toms plog til nydyrking. Til denne måtte det brukes tre hester. Fjørharven og heimsmidde tinnharver var i bruk, men også her kom det etter hvert nye modeller – skålharver og kultivatorer.
Slåmasklin og høyrive var det som sagt på garden, men så kom det høyvendere på markedet og Ola kjøpte en – den første i bygda. Folk syntes det var en rar «kongrove», men han syntes den gjorde god nytte, for den sparte inn mye håndarbeid. Det var rasjonalisering.
Men når vi nå spør han hvilke maskin har betydd mest, da tenker han på strevet i fjøset og svarer: mjølkemaskina! – Han kjøpte mjølkemaskin i 1937, og det gikk flere år før disse vant vegen til flere fjøs i bygda. I samme forbindelse kan vi også nevne at han og Synne før krigen hadde en av de beste kubølingene i bygda, – et resulat av målbevist avlsarbeid. Nå har traktoren forlengste holdt sitt inntok i jordbruket også i Skjåk – den betyr en hel omveltning med mye nye redskaper og redskapskontoen blir et stort budsjett. Det kreves større arealer for å kunne greie de store investeringene, sier Gjeilo, og det betyr også at det blir et større økonomisk løft for de unge som overtar.
«Krok»-faren øker ved ensidig korndyrking
Når det gjelder kornavlingene, var det da Gjeilo overtok, alminnelig å bruke en del rug ved siden av bygg. I sin tid var et også brukt en del havre, man nå er det helst bare bygg (Maskinbygg og Varde). Avlingene er 350 – 400 kg. på målet i vanlige gode år – et svært høgt tall.
Heile familien på Gjeilo
Heile familien til Ola og Synne samla.
Bak står Embjørg, Julie og Torø. Fremst: Ola Franson, Frans, Synne og Gregor rundt 1928 .
Når det ble brukt rug i skifte med bygg, var det blant annet fordi at hvis en hadde bygg på samme åker år etter år, var den utsatt for «krok» som satte ned avlinga. «Krok» viser seg som små runde erter på på røttene, stråene blir forkrøplet og det blir ikke noe til aks. Den forekommer både i Lom og Skjåk nå også. Gjeilo hadde sendt en prøve til Statens Plantevern hvor vedkommende svarte at «utbredelsen er såpass begrenset at det har, så vidt jeg vet, ikke blitt gjort noen særlige forsøk på å finne midler mot den. Alle disse ålene er svært residente mot kjemikalier. – Med ensidig kornbruk kan det være fare for at denne sykdommen vil komme sterkere igjen, mener Gjeilo. Før første verdenskriv ble det ikke avlet poteter mer enn til husbehov på gardene i Skjåk, og det var ikke vanlig å bruke poteter til krøttera. Det var et stort framsteg da en begynte å bruke plog til opptakinga, og enda større da en fikk potetopptakere. Potetene gir gode avlinger i Skjåk, nå blir det vesentlig kokt til silo, men en hel del sendes også ut av bygda, blant annet virusfri mandelpoteter.
Dette med potetsilo er også nytt i dette tidsrom, gras-silo var heller ikke vanlig, Det var rundt 1915 Gjeilo bygde sin første silo og tok til å legge ned nepe-kålen og siden hå. Senere har han bygd en større silo i forbindelse med ombygginga av lånen,. Den har han utvidet minst to ganger.
Mjølka hovedproduksjonen
Det er en revolusjonerende utvikling som har foregått i jordbruket fra 1912 til i dag. Arbeidet er blitt lettere, utbyttet i mengde er økt sterkt og det er også blitt større regnet i kontanter. Ikke minst mjølkeproduksjonen har spilt en stor rolle her. Jordbruket kom ikke helt over til vår tids handelsjordbruk før ysteriene kom i gang. Bygginga av Lom og Skjåk ysteri ble begynt i 1924 og siden er det mjølka som har vært hovedproduksjonen på gardene. Det hører med til utviklinga at Synne og Ola også begynte med geiter da de hadde overtatt garden og at kyrne senere etter hvert er lagt om til høstborne for å gi størst mjølkemengde.
Strevsom transport
Gjeilo har ryddet beite heime og de dyrket opp setren sin på Neto-setren. Alt i 1914 bygde han ny stor låve der med sikte på dette, og for å få lettere drift, flyttet han selet og bygde nytt fjøs på setra. Som er kuriositet kan nevnes at Ola en sommer også avlet modent korn på setra.
Transporten av byggematerialer til setra var ellers et kapittel for seg, Det var ikke bilruter til alle setrene den gang. Gjeilo kjøpte materialene på almenningssaga i Bråtå og transporten foregikk om vinteren med hest. Et hestelass tok like mange dager som et billass nå bruker timer. Først gikk transporten fra Bråtåsaga ned til Åmot eller Dønfoss, derfra heim til garden. Da kunne han greie en vending på dagen, men noen 8-timers dag ble det ikke. Selv om han var oppe kl. 3 for å stelle hestene, kunne det bli sene kvelden før han var heime igjen. Fra garden om Lom og Bøverdalen til Netoseter ble det tre døgns turer så lenge det var høy i returfrakt. Når det lei utpå våren, kunne en vending ta to døgn når føret var godt, men lange dager ble det. Det var slitsomt for hester og karer i all slags vær og føre, med utnisting og borteligging, og Synne fikk også merke det, som enkelte dager måtte opp grytidlig om morgenen for å stelle maten og lage ferdig niste, og andre dager fikk matstell og oppvask langt på kveld. I tillegg til husdyrstell og arbeid ellers med hus og barneflokk.
Men vi har nær glemt det viktigste når det gjeldre jordbruket heime på garden, nemlig vatninga. Det kan ikke legges ned, hvis det skal kunne drives jordbruk her, sier Gjeilo. Men også dette arbeidet er blitt rasjonalisert. I 1932 bygde Gjeilo vatningsanlegg til hele garden med 3 toms hovedledninger. Det var kalkulert til ca 8.000 kroner, og det var ikke småpenger for en jordbruker den tida. i denne noe springende oversikten må vi også nevne litt om den vellykte ombygging av våningshusa på garden. I 1942 tok Gjeilo fatt på ombygginga av hovedbygningen, som var bygd av Synnes oldefar, Gregorius Gjeilo, i 1825. Han støpte kjeller under hele hustet, med vaskerom, bakerom mv. Et vellykket tilbygg ga plass til trappeoppgang og soverom, og den gamle klevabolken ble ominnredet til et tidsmessig kjøkken og spiesestue, slik at den staselige gamle storstua ble fritatt for det daglige trakk. Føderådstua fra 1883 har Gjeilo også ominnredet så det er en lettvint og hyggelig leilighet han og Synne nå holder til i. Da Ola var ferdig med våningshusa, hadde han også ordnet seg på å ta fatt på bygging av ny driftsbygning, men det stoppet på at han ikke fikk byggeløyve. Og noen oppgaver må jo også den nye eieren ha å ta fatt på.
Mange verv tok sin tid
De trekk vi her har tatt med, forteller om en stadig og rask utvikling, og de forteller også littt om den energi og det framsyn og pågangsmot Ola og Synne har vist i sin brukstid. For at bildet skal bli korrekt, må også kort nevnes at Ola har måttet ofre temmelig mye tid på utallige verv gjennom mange år, – både i ordførervervet og allehånde andre verv av kommunal og annen art. Ofte kunne han være opptatt i dagesvis, slik at Synne måtte ta hugsott for gardsdrifta også. Hans virke på på dette felt, er en annen historie, men det hører iallfall med her at han satt i ysteriets styre fra 1929 til 1951, fra 1937 som formann. Det var også en innsats for jordbrukets framgang, – men det var dårlig takk for strevet han fikk, han ble regelrett kastet fordi han i en delikat sak åpent og ærlig sto på det han mente var til det beste for alle parter.
Når en tenker tilbake på det arbeid Synne og Ola la ned gjennom 42 år, syntes en det ville være på sin plass med en påskjønnelse for lang og tro tjeneste. La derfor denne omtalen også være en hjertelig hyllest til disse tro trofaste jordens tjenere.